Tannkjøtt som trekker seg rundt kroner

Kronekanten som ligger for dypt

Det finnes en sone rett over benkanten som vevet krever for seg selv, og den tåler ikke å bli okkupert.

Legges kanten på en krone for langt ned under tannkjøttet, havner den inne i den sonen. Kroppen svarer med kronisk betennelse i vevet, og over tid med at benkanten trekker seg nedover for å gjenopprette avstanden. Tannkjøttet følger etter. Resultatet ser ut som et estetisk problem og er i virkeligheten et biologisk.

Kanter legges bevisst litt under tannkjøttet i fronten, nettopp for å skjule overgangen. Forskjellen på litt og for dypt er hele håndverket, og det er en av grunnene til at et kronearbeid ikke bare er et spørsmål om materiale og farge. Når kroner i det hele tatt er den riktige løsningen, er gjennomgått i tannkroner: når de er aktuelle.

Sementrester, den stille årsaken

Dette er den årsaken som oftest overses, og den er nesten usynlig på et vanlig bilde.

Når en krone sementeres, presses overskuddssement ut langs kanten. Det meste fjernes, men rester kan bli liggende igjen under tannkjøttkanten. Der virker de som et fremmedlegeme som belegg fester seg til, og vevet reagerer med vedvarende betennelse. Rundt implantatkroner er dette en kjent utløser for betennelse i vevet omkring, og der kan konsekvensen bli tap av benvev.

Tegnene er lokale og tydelige når noen først ser etter: vevet på ett bestemt sted er rødt og hovent, det blør hver gang du rengjør der, og det kan komme en ubehagelig smak. Ett sted som oppfører seg helt annerledes enn resten av munnen, er alltid verdt en undersøkelse.

Har du papirene fra behandlingen, kan du slå opp hvordan kronene dine ble festet. En konstruksjon som er skrudd fast i stedet for sementert, har ikke dette problemet i det hele tatt, og på implantater er det et valg som tas når arbeidet planlegges. Å ta det opp etterpå endrer ingenting, men det er nyttig å vite hva du har når noe skal vurderes senere.

Ising er symptomet, rotkaries er problemet

Her kommer det egentlige alvoret, og det handler om hva slags overflate som blir liggende framme.

Under tannkjøttkanten er tannen ikke dekket av emalje, men av et mykere lag. Det isser raskere, og det taper mineraler ved lavere syrenivå enn emalje gjør. En blottlagt kant i overgangen mellom krone og tann er derfor et sted hull kan starte, og et hull som starter der, er vanskelig å se, vanskelig å komme til og kan undergrave hele kronen.

Det gjør ising til et tegn du bør ta med til tannlegen i stedet for å behandle med en tannkrem alene. Sensitiv tannkrem og fluorprodukter etter anvisning demper symptomet, og kan være riktig – men de svarer ikke på om det ligger et begynnende hull under kanten. Det gjør bare en undersøkelse.

Kjenner du et hakk, en ru flate eller noe som fanger tanntråden ved kanten, er det grunn til å be om time. Det samme gjelder om tannkjøttet blør på det ene stedet hver gang.

Tynt tannkjøtt tåler hard pussing dårlig

Flere vaner trekker samme vei, og de fleste av dem er godt ment.

Hard børste, kraftig trykk og fram-og-tilbake-bevegelser langs tannkjøttkanten sliter på vev som allerede er tynt. Det samme gjelder tanntråd som dras ned med makt, og en interdentalbørste som er for tykk for mellomrommet. Snus lagt på samme sted hver dag gir kjente lokale forandringer i slimhinnen, og ligger et kronearbeid i det området, er det et uheldig sted å plassere posen – noe som er utdypet i snus og røyking før implantatbehandling.

Myk børste, lett trykk, små bevegelser og riktig størrelse mellom tennene er hele endringen. Hvordan rutinen bør se ut når du har kroner, broer eller implantater, står i daglig renhold av kroner, broer og implantater.

Hva som lar seg rette opp, og hva som krever nytt arbeid

Mulighetene er reelle, men de er ulikt forutsigbare, og det bør sies før noen lover noe.

Tiltakene står under i stigende rekkefølge, fra det minste til det største.

1. Behandle betennelsen og legge om renholdet. Dette er alltid første trinn, og for mange er det eneste trinn.
2. Fjerne eventuelle sementrester. En kort time, og den stanser en prosess som ellers går videre.
3. Dempe isingen med fluorprodukter etter anvisning, samtidig som det undersøkes om det ligger noe under kanten.
4. Vurdere et bindevevstransplantat hvis tilbaketrekningen fortsetter. Rundt en eksisterende kronekant er resultatet mindre forutsigbart enn på en egen tann, og delvis dekning er et vanlig utfall. Vevet hentes som regel fra ganen, og hvordan det såret gror, står i såret i ganen etter tannkjøttstransplantat.
5. Lage kronen om med kanten lagt på nytt nivå. Det er trinnet som gir et fullstendig resultat, og det største.

Ved det siste trinnet kommer den praktiske hindringen for alle som har fått arbeidet gjort i utlandet: det betyr enten en ny reise eller at en tannlege i Norge lager om et arbeid noen andre har utført. Hva garantien din eventuelt dekker av dette, og hva den krever av dokumentasjon, står i hva en garanti fra klinikken er verdt, og hvem som i praksis tar imot deg, i hvem behandler deg hjemme hvis noe svikter.

Kontrollene som fanger det mens det fortsatt er lite

Alt på denne siden har én ting felles: det utvikler seg langsomt, og det gjør sjelden vondt før det har gått langt.

En kant som blir én hårsbredd lengre i halvåret, merker du ikke. En tannlege som måler det samme punktet på hver kontroll og har bilder å sammenligne med, ser det. Det er hele begrunnelsen for at kontrollene ikke står i planen som en høflighetsgest, og hva som bør undersøkes når, er satt opp i kontrollene du trenger det første året.

Ta ett bilde av fronten din i godt lys når arbeidet er nytt, og legg det et sted du finner det igjen. Om to år er det bildet det eneste holdepunktet noen har for hva som faktisk har endret seg – og det er et mye bedre utgangspunkt for en samtale enn en følelse av at noe ser annerledes ut.